Berettiget til goder?
...litt indre selvransakelse
Det føles i disse dager ganske urettferdig, slitsomt og grenseløst kjedelig å leve med restriksjoner... Kanskje, før sol og sommer får oss til å glemme all innestengthet, kan vi detoxe den følelsen med noen sunnhets grep.
De fleste av oss tar for gitt (uten å tenke så hardt over det, litt sånn underbevisst) at vi er berettiget til godene vi har. Vi mener å ha rett til tjenester fra myndigheter og trygdeetater, rett til å ha trygghet og en god jobb, med en inntekt vi mener bør stige litt år for år. Det er slik det er i vårt land at vi kan få, faktisk kreve at vi har det bra, og at vi har en slags forrang i dette, uten å spesifisere over hvem eller hva. «Entitlement» kaller de det på engelsk. Dette skiller oss fra andre for premisset er at vi er berettiget til å ha.
Såvidt jeg vet ble ingen født med dokumenter, som klarerte oss for ulykker, sykdommer, og ga oss medfølgende garanti for et godt og langt liv. Men, vi lever, som om vi har slike rettigheter og føler vi skal kunne være lei oss, klage og rase hvis vi ikke får det som vi vil. Vi synes det er urettferdig når det går oss «galt» og mener at vi ikke fortjener det. Vi gjør jo så godt vi kan... som om det impliserer at vi får uttelling for gode intensjoner. Her kobles vår tankegang til et annet tankesett – martyrens. Kirken har nok fra gammelt av noe av skylden å bære dette tankegodset, om at hvis du gjør det rette så vil det gå deg godt, et slags gudommelig bonus system, om enn med uklare definisjoner av når du kan forvente å innkassere gevinsten. I vår særegne norske mentalitet «står vi den av», vi trasker opp umulig bakker for å nå en fjelltopp, vi graver oss ned i tide, og tror ikke ( offisielt) at vi er noe mer enn andre ( bortsett fra at vi forventer redningstjenesten stiller opp i fjellheimen). Vi lider under dekke av fåmelt innbitt ro. Vi er de fødte martyrene, som heltemodig og lidende trosser motgang, mens vi håper noen skjønner hvor vondt vi egentlig har det. Det er en kombinasjon av å vinne mens man taper (eller tape mens man vinner). For egentlig skulle vi hatt det bedre – for det har vi rett til i 2021.
Når hvem som helst av oss vikler oss inn i disse innbilte rettighetene og medynken vi skulle hypotetisk ha hatt, så har vi fjernet oss fra vårt ansvar for eget liv. Den form for ansvar som først og fremst er overfor oss selv, for vår integritet, for vår voksenhet, for vår smule klokskap og visdom, som måtte komme med årenes modning. Hvem tenker over ansvaret vi har overfor andre, for ikke å belemre dem med våre plager og klager? For ikke å strø om oss med anklager og skyld (for at vi ikke har det topp), og ikke ta oss til rette med å (mis)bruke venners og families tid og krefter? Et ansvar hvor vi ser våre egne begrensninger like meget som andres, (og dermed vet at alle har nok med sitt). Det er ikke alltid at delt plage er halv plage hvis vi overdynger våre nærmeste. Hvor får vi den slappe holdningen fra at ens nærvær - treg, sløv, trett og uinspirert gir noe som helst til de vi møter? Når brukte du siste din verdifulle tid (som vi ikke har garanti for hvor lenge vi har) til en meningsfull utveksling, til å ta opp små gleder eller store livsspørsmål ? Vi har, med litt oppmerksomhet, en valgmulighet her.
Å leve konstant med utgangspunkt i en selv, sin egen lille verden, sine egne perspektiv utfra en selv har vidtrekkende konsekvenser. Vi er ikke frittsvevende øyer uten landkjenning med andre. Alle våre følelser forbinder oss, våre tanker om andre går i skytteltrafikk i felles nettverk, våre ord og handlinger i forhold til hverandre er veven vi alle lever i. Når vi tenker dritt om andre så finnes det faktisk i rommet mellom oss og kan fornemmes. Når vi stenger følelser av mot andre, stenger vi dem samtidig ganske mye av i oss selv, og med det evnen til innlevelse i andre. Når vi snakker bak ryggen på noen bidrar vi til fragmentering og adskillelse fra vedkommende, men også i oss selv fra det tilsvarende. Når vi handler som om de eneste behovene som gjelder er våre egne så utelukker vi andre, som om de ikke finnes. Det er en kunstig og illusorisk berettigelse vi klamrer oss til, som om vi er de eneste som gjelder og at alt dreier seg om våre personlige behov.
Vil du balansere egne forventninger og krav er det en enkel inndeling av intensitet:
- *Hva trenger jeg? Hva er det helt grunnleggende, nødvendige i livet ditt?
- *Hva vil jeg? Inkluderer de kjære og nære, glede og mening med livet, når du tenker og føler gjennom dette.
- *Hva ønsker jeg meg? Toppen av kransekaken, drømmene vi kan klare oss uten, men som er det ekstra, som gir både driv og kreativitet.
Mengde er helt avgjørende. Det er stor forskjell på hva vi trenger, hva vi vil ha og hvor mye vi ønsker oss, men hvis/ når vi trekker inn de virkelige store perspektivene, så krever nå vår lille klode at vi skifter perspektiv. Vi har vært opphengt i å se på hvor mye kloden kan yte for oss, men hva trenger den av oss?
Som byfolk har vi glemt at våre celler kommer fra jord. Vi trenger å gjenfinne jorden i kroppen, og jorden på vår klode. Jorde oss igjen så vi kjenner føler, sanser, og vet at vi er del av denne levende helheten. Slik vi ikke har noen planet B, har vi heller ikke noen kropp B. Dette livet er det vi har nå, og strengt tatt vet vi ikke for mye om noe annet. Vi trenger å finne tilbake til urinnvåneren i oss så vi kan kjenne vår forbindelse til vårt hjem på jorden og våkne av vår fantasi om at vi er berettiget til noe som helst, som om livet skylder oss noe. Store spørsmål verdt å gruble over: Hva er din plass i verden? Hva har du å gi til livet? Hvordan er du yter du for å ivareta regenerasjon av din kropp og kloden?
Vi er den eneste dyrearten som kan tenke fremover, ha ideer og forme våre liv etter dem. I vår felles oppvåkning til livets realiteter er det noen ideer vi trenger å luke ut, som den at vi har rett å gjøre hva vi vil med kloden og at den er der for vår forlystelse.
Hvis klodens villmark, er redusert til 35 % ( se Attenboroughs vitnesbyrd i filmen «Et liv på vår planet») hva sier det om oss? Hvis det bare er 4% av ville som før levde i skoger, jungel og trakk på åpne sletter, hva har tilsvarende skjedd med oss? I våre urbane liv har vi hevet oss over og skilt oss fra det vi kaller naturen ( som om den er noe annet enn og utenfor oss selv), og (mis)brukt den til egne behov dvs mer og mer våre ønsker, som om vi er berettiget. Her bommer vi.... med brutale konsekvenser for oss alle, det heter overgrep.
“Change what you cannot accept, and accept what you cannot change.” Dessverre har ingen garantert oss at det ville være lett.
Våre følelser om urettferdighet trenger virkelighetens store kontekst, så vi kan finne ut av hvordan gjøre det rette ubetinget av våre personlige små regnestykker. Motivasjonen er å se seg selv i det større bildet og inkluderer perspektiv, som ikke har sitt senter i egen selvopptatthet, men inkluderer oss som de deltagerne vi er i livet på kloden (og paradoksalt dermed er mer upersonlige perspektiv) fordi de favner oss alle.
Et nytt år står foran oss. Kan jeg bidra med å klargjøre din retning og noen valg for dette året så ta kontakt.